Det er vel ingen hemmelighet lenger...

Nå vet de aller fleste rundt meg hva de store forandringene innebærer, så jeg kan liksågodt skrive om det.
25. februar tok jeg en graviditets-test. Den var uten tvil positiv, og jeg fikk sjokk! Selv om jeg hadde kjent det på meg i en ukes tid allerede, ville jeg ikke innse at det var noe i mistankene mine, til tross for at alle tegnene var der. Anders hadde jo innbildt meg at det aldri ville skje ;) og naiv som jeg er, tenkte jeg ikke mer over det. Derfor var sjokket så stort, og jeg lurte på hvordan i alle dager jeg skulle takle dette, og ikke minst hvordan jeg skulle fortelle det til Anders.
For hvor lenge hadde vi kjent hverandre? Litt over et halvt år :P Ikke all verdens tid akkurat...
Same shit all over again, tenkte jeg, og så tilbake på situasjonen min for litt over 8 år siden, da jeg ble gravid med førstemann. Jeg hadde ikke kjent Reno særlig lenge heller, og det var ganske skremmende å skulle fortelle ham at vi ventet barn. Han tok det ikke særlig pent, husker jeg, og ville nok innerst inne at jeg skulle ta bort barnet. Men det gikk nå på et vis, og vi hadde noen greie år sammen.

Nå sto jeg her igjen da, og skulle fortelle en ny mann at jeg var gravid. Like greit å gjøre det med en gang, og ikke drøye det...
Han ble glad han! Det var jo et nytt lite sjokk, hehe, jeg hadde ikke ventet det egentlig. Og det gjorde det ekstremt vanskelig for meg, som ikke følte noen glede i det hele tatt. Ikke på flere uker. Jeg var bare frustrert og sjokkert og full av panikk som jeg ikke kunne hyle ut, selv om det var det jeg hadde mest lyst til. Den dårlige samvittigheten kom krypende, og jeg syns faktisk det var helt forferdelig å være den som ikke klarte å se det positive i det som skjedde.

Nå har det gått fem uker, vi er akkurat 10 uker på vei, og jeg begynner å glede meg! Panikken er over, og det er en lettelse. Jeg har innsett at uansett så har jeg nå faktisk en liten baby inni meg, som vokser og blir større, og jeg er bare nødt til å forholde meg til det. Da kan jeg liksågodt tenke gode tanker og glede meg, i stedet for å plage meg selv med alt det negative.

RC har fått vite at han skal bli storebror, og gleder seg masse! Men bare hvis det blir en gutt da... ;) Jenter vil han ikke ha noe av. Det er visst bare mas med jenter, sier han. Han har jo fått en liten "ste-lillesøster" på 2 år, og det er visst ikke bare morsomt, hehe. Men han ER glad i henne da, sier han selv.

Formen min er ikke noe særlig, jeg er kvalm og spyr som bare det, men det går vel over en gang det også. Ganske snart, forhåpentligvis :P Trodde det verste var over for en ukes tid siden, men dengang ei. Nå er det tilbake for fullt, og jeg tror jeg blir sprø. Akkurat i dag har jeg hatt hodet i doen i flere timer til sammen, kjennes det ut som. Og jeg føler at jeg bare klager :P Men men...

Vi har termin langt uti oktober, men tiden går fort! Alt for fort!

Sånn da har jeg skrevet det... Now you know :)